Hjernen vår er en freak av orden og kontroll. Tross alt er oppdraget hans å holde oss trygge, så han må forutse mulige trusler for å varsle oss. Av denne grunn leter han overalt etter mønstre for å hjelpe ham med å forstå fortiden og forutsi fremtiden.
Le pareidolia, som består i å tolke en vag og tilfeldig stimulans som en gjenkjennelig form, som når vi ser et bilde i skyene, er et eksempel på hjernens forsøk på å lete etter gjenkjennelige mønstre og bringe en viss orden inn i kaos.
Selv i hverdagen prøver vi å gi en forklaring på hva som skjer med oss. Vi prøver å forstå hvor støyen som skremte oss kom fra, eller hvorfor partneren vår bestemte seg for å avslutte forholdet. Vi trenger raskt å finne en logisk mening med det som skjer med oss. Men noen ganger kan vi bli fanget i søket etter mening
Jo større usikkerheten er, desto større er behovet for å søke en forklaring
I 2008 designet psykologer ved University of Texas en serie eksperimenter for å teste hvordan vi reagerer på usikre situasjoner. De aktiverte deltakernes følelser av usikkerhet og mangel på kontroll og ba dem deretter fordype seg i imaginære miljøer, som for eksempel aksjemarkedet, eller se statiske bilder på TV.
De fant at folk uten kontroll var mer sannsynlig å oppfatte vrangforestillinger, som å se bilder på TV-skjermen uten signal, tegne ikke-eksisterende korrelasjoner i aksjemarkedsdata, oppfatte konspirasjoner og utvikle overtro.
Interessant nok, da psykologene ba dem utføre selvbekreftelsesøvelser, roet deltakerne seg ned og sluttet å lete etter mønstre der de ikke fantes.
Disse eksperimentene viste at når vi føler at vi ikke har kontroll over skjebnen vår, finner hjernen opp mønstre for å gi oss følelsen av kontroll som får oss til å føle oss tryggere. Det er åpenbart en illusorisk sikkerhet, men når vi ikke finner den, kan utsiktene være enda verre fordi hjernen vår kan sette seg fast i syklusen med å søke etter mening.
Når analyse fører til lammelse
Viktor Frankl, en psykiater som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, gjorde søket etter mening til sin ledemotiv. Han mente at for å overvinne motgang må vi forstå hva som skjer med oss. Men meningen som Frankl refererte til var ikke en logisk forklaring, men en personlig psykologisk mening. Forskjellen kan virke subtil, men den er viktig.
Folk som prøver å finne en forklaring på alt som skjer med dem, går i en felle: å tenke for mye. Det er vanlig når vi mister en kjær, spesielt hvis deres død var uventet. Den første impulsen er å lete etter en forklaring. Vi forteller oss selv at hvis vi kan forstå hva som skjedde, kan vi overvinne det. Men det er ikke alltid tilfelle.
Noen ganger kan vi bli fanget i søket etter mening. Vi kan gå over tusen og én ganger på en detalj som ikke avklarer noe fordi sannheten er at ulykker skjer og det er ikke alltid en logisk forklaring som kan roe oss ned.
Det sinnet vårt ser etter er selvtilliten som kommer fra kontroll og orden. Vi ser etter et lineært årsak-virkningsforhold som gir oss tilbake følelsen av trygghet som vi har mistet. Men når vi møter uventede endringer, hersker kaos og uforutsigbarhet, derfor fører ofte leting etter mening oss til en blindvei.
Å prøve å finne en forklaring på alt løser ikke alltid problemer. Hvis vi går i denne fellen, kan vi til og med forveksle å tenke med å gjøre. Dermed fører analyse til lammelse.
Selv om det er vanskelig å akseptere det, klarer vi ikke alltid å finne en logisk forklaring på ting. Det er ikke alltid vi klarer å finne årsaken. Noen ganger kan vi bare famle, forestille oss eller prøve å løse utestående problemer. Noen ganger gir ikke kunnskap – som av samfunnet vårt er den høyeste verdien – trøst engang, spesielt når vi ikke kan gjøre noe for å fikse problemet.
Noen ganger ender søket etter mening opp med å være plagsomt. Langt fra å hjelpe oss med å akseptere det som har skjedd, holder det oss i en tilstand av fornektelse, og avviser fakta bare fordi de ikke passer med vårt verdensbilde. Men vi må ikke falle inn i den hegelianske feilen å tenke at hvis teorien ikke stemmer overens med fakta, jo verre for fakta. Hvis vi ikke aksepterer fakta, vil vi ikke kunne tilpasse oss og sjansene for å lide er større.
Aksept først, deretter søket etter personlig mening
Det er vanskelig. Jeg vet det. Vi føler behov for å finne en forklaring på andres oppførsel og på de tingene som skjer med oss fordi vi på denne måten tror at vi har en viss kontroll, at det er en viss orden og logikk i verden.
Men det er tider når vi må slutte å tenke og begynne å akseptere.
Dette betyr ikke at vi må ta alt for gitt og være fornøyd med de første svarene eller at vi slår oss til ro med kognitiv latskap, men vi må passe på at tanken ikke går inn sløyfe, blir helt mislykket.
Vi må akseptere at vi ikke kan forstå alt. Selv om det tynger oss. At vi ikke alltid finner en fornuftig forklaring som tilfredsstiller eller trøster oss. At ting ikke alltid passer med vårt verdensbilde.
Noen ganger, av hensyn til vår psykologiske balanse og vår mentale helse, er det best å slutte å torturere oss selv ved å lete etter en forklaring. Noen ganger må vi bare brukeradikal aksept. Gi oss tillatelse til å gå videre. Gi slipp på smerten.
På det tidspunktet, når vi har akseptert det som skjedde, kan vi gå videre til søket etter personlig mening. Den meningen er ikke en logisk forklaring på hva som skjedde, men snarere en subjektiv mening som gjør at vi kan integrere opplevelsen i livshistorien vår. Det er ikke søken etter årsaker og motivasjoner i fortiden, men søken etter en lære med tanke på fremtiden.
Personlig mening er det som gjør at vi kan gå videre. Som Frankl sier: «En gang konsulterte en gammel allmennlege meg om en alvorlig depresjon han led av. Han kunne ikke komme over tapet av sin kone, som døde to år tidligere og som han hadde elsket over alt annet. Hvordan kunne jeg hjelpe ham? Hva kunne jeg fortelle ham? Vel, jeg avsto fra å fortelle ham noe og stilte ham i stedet følgende spørsmål: 'Hva ville ha skjedd, doktor, hvis han hadde dødd først og kona hans hadde overlevd henne?' 'Å...' sa han, 'det ville vært forferdelig for henne, hun ville ha lidd mye!' Til det svarte jeg: «Du skjønner, doktor, du har spart for all den lidelsen; men nå må han betale for det ved å overleve og sørge over sin død.
«Han sa ingenting, tok sakte hånden min og forlot kontoret mitt i stillhet. Lidelse slutter å være lidelse på en bestemt måte når den finner mening, som ofring.
kilder:
Whitson, JA & Galinsky, AD (2008) Manglende kontroll øker illusorisk mønsteroppfatning. Vitenskap; 322(5898):115-117.
Frankl, V. (1979) El hombre en busca de sentido. Redaksjonell Herder: Barcelona.
Inngangen Å søke meningen med alt kan dømme deg til fornektelse og lammelse se publicó primero no Corner of Psychology.
