Det er noen diskurser som bør finne grobunn bare og utelukkende i barer. Nettopp derfor er det imponerende å se at mange av disse temaene begynner å blomstre ikke bare under landets trumfer, men også i de store fjernsynssalongene hvor problemstillingene som skal behandles muligens bør være høyere, fordi selv når det kommer til sport, er det lavere og høyere temaer, mer verdig og mindre verdig.
Men i tiden med Big Brother (Big Brother), som fra en orwellsk dystopi har blitt et masse-tv-show (en messe der svært få husker opprinnelsen til tittelen), det som er lavt er også det som får mest mulig ut av publikum.
Det er klart vi må leve med alt dette, men alltid med et øye på dem få helter som fortsatt prøver å dyrke noen små planter som absolutt ikke vil gi industrielle mengder frukt, men som derimot setter kvalitet i sentrum.
Merk følgende! Ikke la deg lure: noen ganger kan noe virkelig interessant komme fra disse barpratene, men bare og bare hvis det brukes tid på det, samt en god dose oppmerksomhet og omsorg.
Det er, som jeg vet om, en sykkelentusiast som aldri har diskutert den - nesten - eksistensielle kombinasjonen av "Giro-Tour". "Corsa Rosa-Grand Boucle", "Maglia Rosa-Maglia Gialla" er alle temaer som splitter og deler ikke bare franskmenn og italienere, men også italienere og italienere, samt franskmenn og franskmenn.
Likevel ser det nå ut til at striden om hvilket som er sykkelsesongens største etapperitt tar en unik og ubotelig avgjørende vending.
Samtidig må det sies at dette tyngdepunktet, alt forskjøvet mot transalpinene, er et rent spørsmål om penger: ikke prestisje, ikke ære, bare og bare hvor mye penger som beveger seg bak en eller annen begivenhet teller.
Men hvorfor skjer dette og imidlertid at romantisk sykling ikke lenger eksisterer hvem animerte de evige utfordringene mellom Coppi og Bartali?
Et World Tour-lag må kunne regne med at et minimumsbudsjett kan defineres som det, et budsjett som kommer fra sponsorene som lag kan finne. De store navnene som satser på å sykle for å tjene penger er forskjellige: La oss bare tenke på den engelske giganten INEOS av Jim Ratcliffe (hvis eiendeler ville beløpe seg til mer enn 3 milliarder euro) eller Kasakherne i Astana (overtatt i 2006 av et konsortium av noen av de viktigste energiselskapene i landet).
Sykkellagene tar ikke, slik det skjer innen motorsport, en andel på tv-rettighetene, men små endringer fordi målet er uansett ha merket utstilt foran kameraene, kanskje sende en eller to løpere på flukt for å få en enda mer eksklusiv etappe.
Det er klart at ikke alle konkurranser har samme mediedekning: Slik sett slår Tour de France Giro d'Italia "med hendene i lommen". Tallene til franskmennene er imponerende: Tour alene tilbyr de ulike sponsorene 70 % av deres årlige synlighet. Videre, hvis Grand Boucle har en omsetning på rundt 150 millioner euro (giroen på det meste 70, i pre-Covid), kommer mer enn halvparten av disse inntektene fra TV (vi snakker om ca 80 millioner ).
De offisielle kringkasterne av konkurransen er France TV Sport og Eurovision, selv om det totalt er mer enn tretti sendinger rundt om i verden som sender direkte de tre ukene med racing. Så det er interessant å sammenligne forholdet mellom ASO og France TV Sport og det mellom RCS Sport og RAI: mens det i Frankrike er en solid avtale mellom TV og arrangører som stiller med 25 millioner i året frem til 2025, i Bel Paese hver år må vi se den vanlige kjedeligheten frem og tilbake mellom RAI og RCS Sport som åpenbart ender med en avtale mye fattigere enn den transalpine.
Den andre veien enn lag har å tjene er i hovedsak det av racingpremier, og selv her kan vi si at Grand Boucle er verdt dobbelt så mye som Corsa Rosa. Faktisk, i 2018-utgaven nådde de totale premiepengene i Frankrike 3 millioner euro, mens arrangørene i Italia bare gjorde tilgjengelig 1,5 millioner. Muligheten til å finne sponsorer og leverandører er arrangørenes oppgave, som jo kraftigere de er, jo bedre er de i stand til å berike løpet og følgelig gjøre det mer attraktivt for tohjulsmagnatene.
Det er derfor ikke overraskende at den amerikanske Amaury Sport Organisation (ASO) ankommer der RCS Sport fortsatt drømmer om å sette sin fot. I alt dette må det også innrømmes at ASOs oppgave er lettet av den større prestisje som den franske konkurransen har på verdenssportsnivå: den ble født først, den har den ikoniske ankomsten til Les Champs Elysees, kan stole på en mer livlig sykkelbevegelse og tusen andre mer eller mindre tvilsomme grunner.
Dermed fremstår gudenes valg klarere Stort lag å stille de beste formasjonene i Touren, snarere enn i Giroen, og etterlate smulene til en bane som i år ser veldig lovende ut, men som bare vil kunne stole på 2 medlemmer av UCI Topp 10: Richard Carapaz og Joao Almeida. I tillegg til den ecuadorianske mesteren og portugiseren, vil det også være Vincenzo Nibali (Astana), sprinteren Mark Cavendish (som med de fire seirene på Touren i fjor har tangert Eddy Mercx sin rekord i antall vunne franske etapper i absolutt, nemlig 34 ) og stjernen Tom Pidcock, verdensmester i Cyclocross. Kort fortalt er ikke rollebesetningen den verste, men det ser ut til at vi må venne oss til å se mer og mer Giro d'Italia som utskytningsrampe for lovende unge mennesker og en avsluttende karriere catwalk for gamle herligheter, for i juli i Frankrike vil det være alle øyeblikkets stjerner: Alaphilippe, Van Der Poel, Van Aert, Pogacar, Roglic er bare navnene som bråker mest, men listen over fenomener kan fortsette i flere linjer.
Kan noe gjøres for å endre denne trenden? I mai nei, tvert imot: du må sitte i sofaen (eller, for de som kan, gå nedover gaten) og Nyt showet, for selv uten oppoverbakkeangrepene til "Pikachù" (Pogacar) eller uten de infernalske rytmene til WVA (Wout Van Aert) kan du ha det gøy: kanskje det er rett tid for den evige uheldige Mikel Landa eller en retur med stil av tidligere vinner Tom Dumoulin. Det gode er at det blir en uforutsigbar Giro, i motsetning til den forrige utgaven der det ville vært vanskeligere for Bernal å miste det "uendelige trofeet" enn å vinne det.
6. mai starter det, men fra Ungarn, hvor to etapper egnet for sprintere går av stabelen og i midten en temporitt som imidlertid vil utgjøre liten forskjell. Returen til Bel Paese starter umiddelbart med et smell: 172 km i de sicilianske fjellene med ankomst Etna. Første virkelige oppfordring til mennene i klassifiseringen. Dager følger når du går opp halvøya ved å berøre Procida (italiensk kulturhovedstad), Molise, Emilia og deretter videre til Genova og deretter flytte til Piemonte og til slutt se de fryktede Alpene.
Starten er stigningen til Cogne, deretter umiddelbart de fem stjernene på den 202 km lange etappen som forbinder Salò med Aprica. Men Regina-etappen er absolutt nummer 20: fra Belluno til Marmolada (Passo Fedaia), med i midten San Pellegrino-passet og fremfor alt Pordoi-passet, som kan vise seg å være høsten av berømte ofre.
Men noe må sikkert gjøres pga Corsa Rosa fortjener ikke så lite oppmerksomhet: det er fortsatt et teater som har vært vertskap for heroiske kamper, svimlende stigninger og de beste utøverne denne sporten noensinne har kjent. Først og fremst må vi innse at sykling - som alt annet - nå går i denne retningen og vi kan ikke lenger fortelle historien om at det fortsatt er mulig å vende tilbake til romantikken om sykkelsporten.
forse ambisjoner vil komme tilbake for å kommandere pengene, men det er absolutt ikke noe som vil skje med det første. Følgelig, hvis de økonomiske nivåene til det som nå er definert "Superalloy" av to hjul ikke kan nås, kan vi bare være fornøyd med å ha den mest fascinerende rasen. Og når det gjelder prøvene, venter vi spent på bedre tider.
Tidene der vi slutter å fortelle oss selv eventyr og på gata, vil endelig komme tilbake for å leve episke.
L'articolo Maglia Rosa, en stadig mer falmet farge Fra Sport født.
