12. april 1961, en dato som vil bli epokalistisk i menneskets historie. Fra den dagen av vil ingenting være det samme, fordi den kjente verden ikke lenger vil være den samme som den var før.
I menneskets tusenårshistorie er det tegn som merke i brann, gi den en ny mening, orientere den i en retning der ingen, inntil da, han kunne forestille seg at han kunne gå. Det er karakterer som med sitt mot har åpnet veier som tutti, inntil da, de anså som ufremkommelige. I et hypotetisk podium, innenfor menneskets tusenårshistorie, er et sted forbeholdt eksklusivt for ham. Navnet hans er Yuri Gagarin.
Jurij Gagarin begynte sin avtale med historien nøyaktig 12. april 1961, i sitt romskip Vostok 1. Fra Moskva begynte menneskets løp mot verdensrommet, mot å overvinne jordiske og menneskelige grenser. Det var et ønske om å demonstrere at menneskets intelligens ikke har noen grenser, da rommet ikke har noen grenser. Jurij Gagarin var inne i det romfartøyet, som ved avreise han spyttet ild å nå himmelen, mot uendelig og utover.
Verden delt i to
I 1961 ble verden delt i to. To motsatte blokker, bevæpnet mot hverandre. Sovjetunionen og USA utfordret hverandre i et gal og kontinuerlig løp, mål: å dominere verden. Erobringen av rommet ville ha vært et enormt lydplate, når det gjelder image, for sovjetisk propaganda. Jurij Gagarin var bare et lite hjul innenfor denne sprø mekanismen. Det som gjaldt var det endelige resultatet, hvis noen var offer for det eksperimentet, tålmodighet. Etter en stund ville noen andre ta hans plass for et nytt forsøk.
Var han klar over det? Det er ikke kjent. Det som er sikkert er at Gagarin ønsket å bli evig. For å bli evig måtte han inn i evigheten gjennom inngangsdøren. Utfordrer henne. Ripper den opp med skipet sitt. Han visste at hvis ting ikke gikk som alle håpet de ville, ville han fortsatt ha en plass i menneskets historie. Men det ville ha vært et mye mindre sted, den som er reservert for de beseirede, dristige, modige, men likevel beseiret. Han var også klar over dette, da han satte seg til fots for å gjøre seg klar til å komme videre hans romfartøy. Han visste at det kunne bli til hans siste tur. Den himmelen som han alltid hadde beundret fra jorden, kunne bli hans grav. Men han dro uansett.
Et tidløst ikon
Hvis vi etter seksti år feirer ham som et ikon, er det fordi livet hans har vært ikonisk. Hadde kun tjuefem år da han fortalte oss at jorden, sett ovenfra, var helt blå. Jorden hans la seg, mindre enn en golfball. Vi forestiller oss ham med ansiktet som lener seg mot koøyen for å tenke på en uendelig evighet. I de øyeblikkene vil også fantasiene til barnet Jurij komme til å tenke på, mens han tenkte på stjernene på soverommet sitt, og kanskje forestilte seg dem som fregner på himmelen.
Han hadde kun trettifire da han døde i en flyulykke. En slags tragisk gjengjeldelse hadde rørt ham. Han, den første mannen som fløy utover landegrensene i romfartøyet sitt, gikk bort etter a triviell flyulykke, under et treningsfly. Takk til ham, til hans mot, til hans ønske evighet å utfordreInfinito, Science Fiction har blitt Science. Også for dette, for den turen hans uforglemmelig, som varte i mindre enn to timer, Jurij Gagarin er uforglemmelig.
